Vel, så ble jeg visst nødt til å prøve å lage en liten webside med bilder av sykkelen min osv.
Nå er jeg omtrent like flink til å ta bilder som jeg er til å legge dem ut på nettet. Tror jeg har noen bilder av den forrige sykkelen min et sted, men vet ikke helt hvor. Vi får ta historien i stedet. Jeg tok A-lappen høsten 1991 fordi jeg var da var rik student med masser av fritid. Å kjøpe sykkel var ikke en del av planen. Men selvsagt, alle som har prøvd vet jo at man blir litt hektet. Våren etter hadde jeg ikke noe valg. Jeg måtte ha sykkel. Så jeg trålet jeg Adressa (siden jeg holdt til i Trondheim den gangen) etter noe som passet meg og min økonomi. Egentlig passet det ikke min økonomi i det hele tatt å kjøpe sykkel, men slike bagateller kan man slett ikke ta hensyn til når det er følelser med i spillet.
Egentlig burde jeg selvsagt ikke gitt etter for slikt, men på dette tidspunktet var jeg fast bestemt på at jeg ville ha denne sykkelen koste hva det koste ville. Vel, ikke akkurat, men innenfor studielånets grenser. Jeg hev meg på telefonen og kjøpte sykkelen usett for 23000. En pen genvinst for spekulanten, men skitt au. Det var omtrent noe slikt lånekassen sendte ut en gang i halvåret så det var akseptabelt.
Selgeren bodde på Oppdal, så morgenen etter tok jeg toget dit med en bag med hjelm og MC-klær. Inntil dette øyeblikk ante jeg ikke hva slags sykkel jeg engentlig hadde kjøpt. Men du verden for en postitiv overraskelse! Jeg ble forelsket med en gang jeg så sykkelen i all sin originale blå/rød/hvite Honda-prakt. En rask inspeksjon viste at sykkelen var i sånn rimelig OK stand. Noen skrammer fra en velt hadde den, men ingenting jeg kunne se uten briller. Kjørelengden var usannsynlig lav, 7600km, så den tok jeg med en klype salt. Men man trengte ikke være ekspert for å se at sykkelen var forholdsvis lite brukt. Så pengene skiftet eier, og jeg la ut på turen tilbake til Trondheim.
Det selgeren selvsagt hadde glemt å nevne for meg i telefonen, var at dekkene var fullstendig nedslitte - faktisk helt ned på trådene! Og for sikkerhets skyld var det nedbør på grensen til sludd.... Det var tross alt Oppdal i slutten av april. Det er neppe nødvendig å si at turen til Trondheim gikk i bedagelig fart. Senere fikk jeg vite av verkstedet som skiftet dekk at de regnet med at dekkene var originale. Merke og datering stemte visst.
Sykkelen var ikke registrert, så jeg hadde lånt et prøveskilt i Trondheim før jeg dro for å hente den. Vel tilbake i Trondheim stakk jeg innom Biltilsynet for å prøve å få dette registrert. Det var selvsagt ikke så enkelt. Sykkelen hadde ikke være registrert på fire år, og den måtte derfor vises først. Og time for visning kunne de ikke love meg den første måneden. Faen.
Men de tipset meg om at det kunne være lurt å prøve andre Biltilsynsstasjoner i området. Så jeg ringte en liten runde, og på Levanger fikk jeg napp. Der kunne jeg komme innom rett etter påske (dette var fredag før palmehelgen), og det passet meg utmerket. I påsken skulle jeg likevel nordover på besøk til mine foreldre på Inderøy.
Så jeg dro liksågodt innom Biltilsynet i Trondheim igjen og fikk utvidet kjøreområdet for prøveskiltet. Det holdt på å bli dyrt. For når jeg parkerte utenfor sto det en politipatrulje der på vei ut på en kombinert kontroll. Og de fattet selvsagt interesse for min nye, pene sykkel og kom bort for å ta en prat. Det første de la merke til var da selvsagt det fullstendig blanke bakdekket. Ikke helt bra. Og så gikk de rundt sykkelen og så det like blanke fordekket. Uffsan.
Heldigvis kjøpte de unnskyldningen min om at jeg hadde kjøpte sykkelen samme dag uten å ha vært klar over dekkene, og at skifting av dekk allerede var bestilt (som det faktisk var, ellers hadde jeg ikke særlig mye håp om å få skilt på den). Så jeg slapp unna.
Og kjørte 12 nye mil på de samme dekkene... Det ble faktisk 25 mil totalt den dagen. Men deretter ble sykkelen stående hele påsken, siden jeg hverken fikk dekk eller skilt før etter påske. Særdeles frustrende. Været var selvsagt strålende.
Etter påske gikk turen til Biltilsynet på Levanger med nytt prøveskilt. Jeg var ørlite grann nervøs, siden jeg hadde oppdaget at det var et hull i den ene potten. Men inspeksjonen var gledelig overfladisk. Biltilsynsmannen sjekket at motoren startet at lysene virket og at bremsene kunne hindre ham fra å trille sykkelen. Det var det. Så var det bare å betale sin avlat, bestille skilt (som jeg min dust selvsagt ikke hadde tenkt på at jeg kunne gjort før slik at jeg slapp å vente - nok en helg med fint vær bortkastet.
Slik fikk jeg til slutt min aller første sykkel på veien. En eller annen gang når jeg gidder skal jeg fortelle historien om hvordan den endte sitt liv - to ganger. Jeg sysler også med planer om å prøve å spa opp bilder av disse begivenhetene fra diverse media- og politi-arkiver. Men det blir sikkert med tanken. Sannsynligvis like greit, for jeg er slett ikke sikker på at jeg takler å se de bildene.
Det tar meg lang tid å komme i gang med slike prosjekter, men når jeg først er i gang er gjennomføringen særdeles effektiv. Så dagen etter at jeg seriøst startet letingen etter en sykkel skrev jeg kontrakt på en gul 1999 CBR600F hos Jeco.
Hvorfor gul? Tja, tilfeldigheter. Jeco hadde alle tre variantene (rød, sort, gul) i sjappa når jeg var der, og jeg likte definitivt den rød og den gule best. No offense, Ms Anne :-)
Den røde var utsolgt for resten av året, og dessuten er rødt en jentefarge (i følge TLF, men jeg har en mistanke om at hun bare sier det fordi hun ikke vil at noen andre skal kjøpe en med samme farge). Dermed ble det gult. Flaks, for når jeg ser på dem nå er den gule helt klart penest. Direkte nyydelig er den.
Her er noen tekniske data for nerdene.
